mandag 30. januar 2017

Med matpakke og startrevolver

Å kunne slappe av i hvilepausene, skal også trenes på. Jeg er ikke alltid så god til det med matpakke og i dag må jeg takke Eili for å ha lagd istand noe lettvint og fristende. 
I forrige uke var jeg irritert fordi det alltid blir stand på en bakketopp. I dag var det motsatt. Ricco sto er par hundre meter lenger ned, så det var bare å suse ned. På knallhard snø og is! Det gikk altfor fort, uten styring og hørtes vel ut som et helt kavaleri. Jeg fikk bremset på en barflekk med mose og i siste stykke i bjerka, var det litt styresnø. Men da var det for sent; fuglen letta da jeg var 50 m unna. Ricco ble stående helt rolig. Han har vært jakta mye med, så i dag hadde jeg med startrevolver for å teste han litt. 50 m er ikke jaktbart hold og han vet han er utenfor rekkevidde. Men hensikten er å provosere,  så jeg brenner av. Han står fortsatt helt rolig; bra! Da er det bare å passe på at han ikke rører seg før jeg er fremme hos han og får gitt ham velfortjent ros.
Tåka la seg da vi kom på toppen av fjellet. Da pleier fuglen å være lett, og plutselig får jeg se Barolo støkke to ryper. Nettopp. Jeg får snudd ham med en gang, han går rett tilbake og fester stand. Der ligger det to ryper til. Ikke så lett allikevel. Men for lett for reis, og Barolo blir stående da de letter. Jeg skyter ikke. På fjellet gjelder det: aldri en regel uten unntak.

torsdag 26. januar 2017

Klimaflyktninger

Det begynte ikke så bra i dag. Vi tabbet oss ut på en orrhane, alle tre....jaja.... 
Mange sliter med dårlige føreforhold om dagen. Ikke vi. Snøen bar meg hele veien i dag. Det var seks plussgrader og fønvind fra vest. Jeg hadde smurt med rødswix og det var perfekt match. Det var fint å se på bikkjene springe. Spesielt yngstemann løp i lykkelige kast. Det er første turen hans på godt føre på lange tider. Mens Ricco har vært her over en uke og fått flere turer allerede. Det begynner å synes på søket, og i dag la han seg ut i kjent, fin stil. Han skal snart gi meg fuglearbeid med høy grad av samarbeid.
Rypene satt midt oppå fjellet i dag. Jeg ser Ricco med høy hodeføring, høyt oppe mot toppen, feste stand. Han ser på meg, og når vi har fått kontakt begynner han å avansere i etapper. Hele tiden mens han passer på at jeg er med. Hvorfor er det alltid oppoverbakke, tenker jeg mens bronkitten gir seg til kjenne. Barolo kommer til og sekunderer. Jeg kommer nesten opp til Ricco og ser det letter ryper i to omganger. Vi står helt stille og ser på at de flyr. Jeg roser bikkjene, venter og sender Ricco fram. Ny stand, kort reis og en liten flokk letter presist foran oss. Ricco er rolig først, så starter han å utrede. Det er en vanlig feil og en av mine kjepphester. Jeg hilser på bronkitten igjen mens jeg bestemt forklarer ham at det skal være ro helt til jeg er hos ham og gir beskjed. Han tar det til seg.
Kort tid etterpå er det yngstemann sin tur. To tette fuglearbeid, presist og djervt, og jeg liker det jeg ser. Først på et par, så en enkel rype som strekker hals. Barolo er rolig, men også han tror at det holder å sitte i 20 sekunder. Han setter fart, men jeg får stoppet ham. Han er dressert på fløyte, så bronkitten får være i fred nå. 
Ricco sekunderer Barolo og rører seg overhodet ikke under seansen. Vi gjør en liten runde motsatt vei før vi runder toppen. Ricco finner igjen flokken og gir meg en ny sjans til å komme innpå. Også nå er han helt rolig. Rypene flyr langt.
Vi har vært ut i to timer og er fornøyd. Jeg kan ikke dy meg, nå er det min tur til å ha det moro. Jeg setter fart på skiene og svinger meg ned fjellsiden. Gutta kommer etter i full fart. Bra kondisjonstrening det og.
Jeg har fått presentert fugl på forskjellige måter i dag. Jeg liker godt den kontante måten Barolo gjorde det på. Enkeltfugl og et par perfekt presentert. Ricco viste jaktvett og samarbeid i måten han presenterte flokken på toppen på. Hadde han krysset seg helt opp til fuglen da han merket dem først, hadde jeg aldri klart å komme innpå. 
Gutta sover godt i kveld, i trygg forvissing om at det ikke er lenge til neste tur.





torsdag 12. januar 2017

Jeg ble kald på tærne i dag

En fantastisk vakker dag i Vingelen i dag. Silkeføre med pudder og feste under, men til tider litt tungt for hundene. Kaldt, men med sol som varmet, fra skyfri himmel det meste av tiden. Det var godt å gå, men jeg var iskald på tærne. Det er verdt å tenke på i forhold til hundene som har snø til godt oppå kroppen mye av tiden. Sola varmer lufta, men i snøen er det like kaldt.
Fint fuglearbeid på Mercy på en åpen flate, ga makkeren god trening i sekundering og det hadde vi ønsket oss. Fuglen letta langt foran, det var lite vind, så det var utrolig at hun klarte den.
Senere hadde hun stand i en bratt bjerkeli, reiste i etapper et par og denne gangen brukte jeg startrevolver. Flott! Det var dype dokker og masse spor i området, og et sted fant jeg et rypehus av tette, snøtunge bjørkegreiner. Under var det hardtrampet med rypespor, groper og møkk. Her har rypa hatt det fint under gårsdagens storm. 

lørdag 7. januar 2017

Stigende form

Jakt er mere enn bare springing og krever mere enn bare kondisjon. I tillegg til det rent fysiske skal hundene ha fokus og konsentrasjon til å takle fugl, føre, vindforhold og forskjellig biotop. Det må også trenes. Et godt tegn på at hundene begynner å komme i form, er at de finner og presenterer mere fugl. 
Fin tur på fjellet med Sørhaugliens Mercy i dag: variablelt føre, litt vind og brukbar temperatur. Tre fine fuglearbeider forteller meg at formen er på tur. I mars starter jaktprøvene igjen. 

fredag 6. januar 2017

Respekt og jakt på ulv

Jeg satt oppe i går kveld og så på ulvedebatten på NRK. En av debattantene var en som kjenner problematikken på kroppen; nemlig Halvor Sveen fra Rendalen. Jeg kjenner ham ikke, men har møtt ham i elghundklubbsammenheng flere ganger. Etter programmet i går popper et ord lett opp: Respekt. Jeg så en modig mann som forsvarte sitt liv, sine og det han tror på, og som måtte tåle harde angrep.
Ulvehater? Jeg har ikke hørt ham snakke om ulv, men om bjørn. Halvor filmer hunder, natur, jakt og vilt og jeg så ham vise en film med mange opptak av bjørn en gang. Det er resultatet av timer med observasjon av det store rovdyret, og jeg hørte ham fortelle om bjørnen med respekt, forståelse og glede. Ekte jegere har respekt for sine sine bytter, fordi de kjenner dem og lever med dem. Halvor er dømt for å ha skutt en bjørn i det han trodde var nødverge. Det fortalte han om i går.
Ulvemotstander? Jeg hørte han snakke om rovdyrforlik, bestandsmålinger, bestandsmål, fellingstillatelser og lisensjakt i går. Det er sånn som vi jegere er vant til å forholde oss til, som del av forvaltningen av det viltet vi skal jakte på. Jeg hørte han også snakke om svik fra statsråden, svik mot den demokratiske prosessen som ligger forut for den planlagte lisensjakta, og det endatil i siste liten. Rovdyrforliket hadde roet gemyttene. 
Jeg hørte han stille spørsmål om og prøve å forklare ordet skadepotesiale:
Halvor Sveen er dømt for å ha skutt en bjørn som angrep sauene hans. Jeg forstår og kjenner selv instinktet til å forsvare mine: det være min familie eller mine dyr. Alle foreldre gjør det.
Jeg tror han nå har byttet ut sau med ammekyr. Og opplevde i sommer at flere kalver ble drept av ulv. Vi hadde ammekuer en stund. Du skal være god gjeter for å klare å passe på kalvene bedre enn ammekuene gjør. Det er store dyr med sterkt flokkinstinkt og morsinstinkt. Jeg husker det kunne være problemer hvis jeg møtte flokken når jeg var på tur med hundene. Med kalvene godt beskyttet i midten av flokken, kunne de komme mot oss for å ta hundene. Det lureste å gjøre da, var å slippe løs hundene som løp så fort de kunne tilbake til kennelen.
Han fikk ikke fortalt om årets tragiske sommer for sauer og rensdyr i Rendalen. Men han fikk gitt inntrykk av den forringelsen i livskvalitet det er å ikke kunne slippe løs hund i skogen og la tradisjonen gå videre til sine barn. For oss som bor i det som på tv kalles for villmarka, er det en del av helheten i våre liv: naturen, viltet, opplevelsene og samarbeidet med hundene. Lyder, lukter, syn og å være en del av naturen. Sitte på en stubbe og vente på uttaket, høre Trolla lose på elgen, snike seg innpå og oppleve hundens glede ved at du kommer, se hund og elg i samspill. Dette er livskvalitet for meg, og det er ikke mindre verdt enn det andre velger å fylle livene sine med.
Faren til mine første elghundvalper er ikke mere. Han endte sine dager hos ulven. Han er ikke den eneste. 
Jeg har respekt for Halvor Sveen og for opplevelsene og argumentene han fremførte i går kveld. Jeg er hverken for eller imot ulv. Jeg ser at den har mye til felles med hundene jeg elsker. Og jeg ser at den har potensiale for å ødelegge mye for meg og de samme hundene. Som jeger har jeg respekt for forvaltning og ser ingen grunn til at det ikke skal kunne jaktes på ulv når bestandsmålet er nådd. På samme måten som at vi høster av overskuddet av annet vilt.
Var jeg med da det ble demonstrert i Oslo denne uka? Nei. Jeg tar avstand fra hatet som preger diskusjonen fra begge sider. Det var med en gjeng ungdommer til Oslo. Jeg har lest noe av det noen av dem har skrevet på facebook og blir skremt over å se hvordan voksne debattanters manglende respekt for andre og hatske holdninger påvirker den oppvoksende generasjon. Her må begge sider ta seg i akt: å ta vare på hverandre er mer verdt enn all verdens ulv.

torsdag 5. januar 2017

Grip dagen

Vinteren er en utrolig vakker tid med fantastisk lys og stemning. Nesten umulig å fange inn i et bilde. Hvis noen hadde klart å fotografere det jeg ser hver dag, hadde jeg beskyldt dem for å ha redigert bildene.
Stadig stopper jeg opp og nyter naturen rundt meg.  
Ja, jeg lever i eventyrlandet, men det slår meg at det er noe mere. Det handler også om å være mottagelig og å klare å se det som er rundt seg. Det må være et godt nyttårsforsett og et ønske for mine venner: å klare å være tilstede der vi er og på den måten leve i nuet. 
Carpe diem; det er ingenting å vente på.



Så kom nyttårskulden

2017 er godt i gang og vi fortsetter der vi slapp. Jeg har Artic Double og Avene kuldekrem rett på kroppen, Sørhaugliens Mercy klarer seg med kuldekrem på potene. Sola kaster lange skygger om vinteren; vi går i to timer med bra trøkk og er lykkelige over å være på fjellet.