Sørhaugliens Mercy på 2,5 år er uten tvil den tøffeste engelsk setter tispa jeg har vært borti. Hun har også stor jaktlyst og er en skikkelig overskuddshund, og det er faktorer som bidro sterkt til at vi lykkes på vinterprøve på Vinjevegen 4. Mars i år.
Føret var greit, men sterk vind, kulde og nedbør gjorde sitt til at de fleste hundene på partiet ga seg etterhvert. Og vi kunne ha mistet sjansen til førstepremien rett og slett i mangel av makker! Dommeren løste heldigvis logistikkoppgaven bra, så vi kom i mål.
Første slipp var med bestevennine KV Ayla. De har trent sammen regelmessig hele livet. Ayla hadde allerede hatt et slipp med godkjent fuglearbeid og var full av selvtillit. De startet sammen i sidevind og tok biotopen som kjentmann mente var spesielt interessant. Så la de seg ned i vind, og jeg tenkte mitt da begge to forsvant over en kant i god fart. Tålmodighet er en dyd, men sekundene blir lange på jaktprøve. Der kom Ayla tilbake, men ikke tegn til Mercy. Tilslutt går jeg fram, opp mot vinden, og der får jeg øye på Mercy i en sikker stand. Dommer kommer til, Mercy reiser djervt og presist i etapper og er helt rolig i oppflukt og skudd. Skikkelig klasse fuglearbeid og jeg er veldig stolt. Sånn skal det gjøres!
Etter første slippet vet jeg at vi ligger godt an til høyeste premie, men det forutsetter at vi holder klassenivået i minst to slipp til.
Neste slipp: sterk medvind og veldig dårlig sikt. Ny makker er mest interessert i å leke og Mercy legger seg godt ut for å bli kvitt henne. Kommer inn og legger opp til et medvindssøk med prima dybde. Det er veldig vanskelig å se noe, så jeg må bare stole på henne. Sekundene går sakte igjen, mens hun krysser seg fint inn mot oss. Vi behøver ikke å bevege oss mye, Mercy tar terrenget selv. Puh, spenningen stiger. Tredje slipp og Mercy legger i vei i samme fart og stil som da vi startet. Over en kant, sikten bedrer seg og vi ser terrenget skråner slakt ned foran oss. Mercy revierer flaten flott i sidevind, makker er hekta av. Hun kontrollerer hvor jeg er og legger så i vei mot neste kant. Kobling, hører jeg dommeren rope. Tiden er ute og vi har klart det: utmerkede prestasjoner i alle disipliner, fuglearbeid med reis og ingen feil, og vi tildeles første premie i åpen klasse (1. AK). Det er en veldig viktig premie å få. Den dokumenterer hundens egenskaper og det er viktig avlsmessig. Og så er premien inngangsbilletten til vinnerklassen for en som har lyst til å konkurrere litt.
Det var vanskelige å finne fugl i fjellet denne dagen, så det ble bare to premier i kvalietesklassene og det var til bestevenninnene Mercy og Ayla fra Østerdalen Fuglehundklubb. Og gleden var stor for tobente treningskamerater gjennom mange år som fikk belønning for målretta og tålmodig trening.
Mens Mercy tok det hele med ro. På kveldsluftinga hjemme samme kveld, viste hun ingen tegn til en lang dag i fjellet. Hun kastet seg over pointer Go, full av liv og lek. Så sterk er den dama.
Mercy har fra før førstepremie fra unghundklassen. Nå håper jeg vi får debutere i vinnerklassen denne sesongen. Mercy imponerer meg på trening med å finne fugl på nesten hver tur. Og ikke bare med at finner hun fugl, men hun har presentert den på en slik måte at det som regel blir reis og flotte jaktbart situasjoner. Nå finpusser vi apport på fjellet og prøver å kontrollere jaktlysten mens vi venter på å få en startplass.
